My OG Magen var på handletur her ein dag. I løpet av dagen fekk eg både høyra at eg hadde liten mage og at eg hadde stor mage. Ein blir granska med blikket frå øverst til nederst, og ein formeleg høyrer korleis tankane knakar medan vedkommande resonnerar seg fram til om storleiken på magen står i forhold til termindatoen... "Er det TO der inne?" Den er festleg.
Til opplysning, for særskilt interesserte, så er måla frå skambeinet (skam?) opp til toppen av magen heilt, heilt på gjennomsnittet - akkurat der den raude streken går- på skjemaet for gravide ;) Så det så.
Eg tar meg ikkje veldig nær av det altså, synes berre det er litt rart.
Var i ein bokhandel og, same dagen. Ekspeditrisa meinte at neste gong eg kom til å besøka den butikken, så hadde eg nok vogn med... Javel. Og at dersom eg solte meg godt nå, så kom eg til å få ein gyllen baby. Dessutan ba ho meg passa godt på blodprosenten! øukei.
Kva blir det neste? Kanskje nokon lurar på om urinprøven er normal?
4 kommentarer:
Ja, åssen går det med urinprøvene? Hva med vekta? Har du gått opp mye? Er det mye liv i magen? Sparker babyen mot ribbeina?
Jeg husker da jeg var gravid, var jeg så overrasket - eller rystet - over det der. Hvorfor skal fremmede mennesker mene noe om min graviditet? Det har jeg aldri skjønt, og svaret hos min mor var noe sånn som at "ja, sånn opplevde vi det alle sammem" (underforstått, hvorfor skal du ha det bedre enn oss).
Det verste var imidlertid alle som plutselig ville dele fødselshistoriene sine med meg. Det var faktisk svært ubehagelig. En ting er hvis man kommer i prat om det - men damer i butikken og sånn... uaæææ...
Som førstegangsgravid er det mange tanker rundt nettopp det temaet som svirrer rundt i hodet, og jeg kjenner på et voldsomt behov for å privatisere litt. For eksempel frister det ikke så veldig å skulle vise frem UL-bilder til alle og enhver. Til syvende og sist så er det livmora og innsiden av kroppem MIN (ja for den er da fortsatt MIN?) det er bilde av, og at det er et lite barn med i motivet, er det knapt nok mulig å se. Jeg er også drittlei av å få spørsmål om hvordan formen er, selv om det er aldri så godt ment. Og alltid få høre at jeg ser så j... godt ut er jeg også temmelig lei, for når formen er på bånn blir det bare så altfor tydelig at det er en tom frase. I bunn og grunn er jeg egentlig lei av at alle alltid skal ha fokuset rettet på meg, uansett tid og sted. For ikke å forglemme alle setninger/monologer som starter med "da jeg gikk gravid med ..."!!! Guuuuuuud! Og dette ble fryktelig klagete. Beklager for det. Prøvde egentlig bare å si "amen sister", men så ble jeg litt vel ivrig ;-)
Seriøst: HVordan går det med deg og dere? Lenge igjen?
Legg inn en kommentar